VELKOMMEN!

Vær med meg gjennom min livshistorie. Kanskje det ville hjelpe deg til å forstå at du ikke er alene... og noen ganger er det akkurat det som er nok.
Her skal jeg dele mine tanker og erfaringer. Det er min lille dagbok. Håper det blir mange som finner veien hit, finner noe av interesse og jeg er veldig takknemlig om dere skriver en kommentar.



tirsdag 30. oktober 2012


Nå er det dagen etterpå. Var i går i gammakniven en og halv time. Behandlingen går ut på å prøve å stoppe svulstene å vokse, krympe dem eller få dem til å forsvinne. Var det vellykket? Om en måned skal je ha ny MR-undersøkelse for å se om det har skjedd noe. Kanskje litt lang tid å vente, men, men...... Ellers gikk det bra. Det var litt vondt å få bedøvelsesprøyte midt i panna og skru rammen på plass veldig hardt, men etter dette var alt OK. Hadde ikke hodepine i etterkant. Nå er det bare å vente på kontroll og resultat. Her er det bilder:
In spe


søndag 28. oktober 2012

Dagens motto: "Det går bra".
Ja, det er i morgen. Jeg skal få gammakniv-behandling. Er allerede i Bergen på sykehuset. Min kjære datter Alica er med meg og jeg er veldig takknemlig. Er veldig spent og redd for det ukjente.
Behandlingen går ut på at om morgenen behandlingsdagen festes en metallramme til hodet mitt ved hjelp av 4 skruer som festes til kraniet (bildet kommer). Dette gjøres i lokalbedøvelse. Når dette er gjort, gjøres det en MR-undersøkelse av hjernen min slik at de kan besteme svulstens posisjon, fasong og størrelse helt nøyaktig. Deretter må jeg vente noen timer (med rammen på hodet og sannsynlig hodepine) mens de gjør de nødvendige utregninger og lager doseplanen. Når dette er gjort, starter behandlingen i Gammakniven. De sier dette er smertefritt (kommer tilbake til dette) og kan være mellom 30 og 60 min. Neste dag kan en reise hjem og skal til kontroll på hjemmesykehus.
In spe

lørdag 27. oktober 2012

Mitt lille bidrag til noe større.

Gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og visdom til å vite forskjellen.

Nå er det gått en og halv år siden jeg fikk diagnosen. Den tiden har jeg fått i gave. Først var det sjokk. Jeg følte meg helt nummen. DET KAN IKKE VÆRE SANT! DET SKJER IKKE MEG! Jeg trengte tid, rom og forståelse for å ta det innover meg. Så kom sinne. DET ER URETTFERDIG! Sinne skjuler så mange ting som sorg, frykt, sårhet.....
I lange perioder ønsker jeg å være alene med mine tanker og følelser. Å tenke på døden gjør oss levende. Det minner oss på hva som betyr noe i livet. Virkelig.
Så begynner man å kjempe. En har ikke noe valg. En må kjempe sin viktigste kamp. Kamp om livet. Hvordan finner man styrke? Jo da, i familien, i venner, og mest av alt i seg selv. Vi skjønner ikke egentlig hvor sterke vi er før noe rammer oss. Det hjelper også å snakke med andre. Enten de er i samme situasjon eller ikke. JEG SNAKKER. Når jeg forteller min historie til mine norske venner, sier de: kom, du skal få en klem! Det kan bety mer enn mange ord. Mine bosniske venner sier derimot: det skal gå bra, du skal bli frisk, du må være optimistisk og tenke positiv. Jeg vet de mener det beste, men jeg kan ikke bli frisk og jeg prøver hardt å tenke og bli positiv, men det er så vanskelig når du vet fakta og ser døden på nært hold, og jeg er så trøtt. Så jeg foretrekker den norske måte å vise empati på.
Så kommer aksept og forsoning. En vet at en må bruke den dyrebare tiden på å leve. Kanskje jeg har bare 2-5 år igjen i stedet for 20. Jeg må bare prøve å få de 20 år inn i de 2-5.
Nå er det snart tid for behandling og jeg skal skrive litt om det senere.
In spe

onsdag 24. oktober 2012

Helbredelse er et spørsmål om tid, men noen ganger er det også et spørsmål om muligheter. HIPPOKRATES.