VELKOMMEN!

Vær med meg gjennom min livshistorie. Kanskje det ville hjelpe deg til å forstå at du ikke er alene... og noen ganger er det akkurat det som er nok.
Her skal jeg dele mine tanker og erfaringer. Det er min lille dagbok. Håper det blir mange som finner veien hit, finner noe av interesse og jeg er veldig takknemlig om dere skriver en kommentar.



onsdag 30. januar 2013

Det er over for denne gang. Jeg var på MR i dag. Til tross for voldsom hodepine som jeg får når jeg ligger i maskinen, så holdt jeg ut. Nå er det bare å vente på resultat, og selvfølgelig håper jeg det vil være bedre enn forrige gang.
In spe

søndag 27. januar 2013

En dag tenker jeg knapt på det. Jeg klarer å leve videre og blir ikke livredd hvis jeg har litt smerte. Men neste dag, er det forsvunnet. Man blir panisk. Jeg er glad for at jeg er sterk psykisk, men allikevel... men jeg prøver så godt jeg kan å le, glede meg over små ting og alltid, alltid familien min.
Og det store ordet OPTIMISME-det er ikke nok til å skjule frykt og kaste falske smil. Det er viktig å uttrykke oppriktige følelser og snakke åpent med sine kjære, men alikevell, ingenting andre sier har makt til å forandre noe.

tirsdag 22. januar 2013

Tårer er ofte på ansiktet mitt i det siste på grunn av: måtte og kunne, ønske og kunne, elske og kunne. Jeg er bare et barn... Og med barns øyne har jeg ikke sett det hva jeg ser i dag.

onsdag 16. januar 2013

Befinner seg i en situasjon som jeg ikke kan rømme fra og som jeg hater. Føler seg maktesløs. Mest av alt hater jeg å vente. Det er hardt å vente. Og jeg gjør ikke noe annet enn venter. 19 måneder nå.
Først, svar på første CT, så leger (det var ingen lege som ville ha meg som pasient, for å begynne med), diagnosen, patologi-prøven og svar (avgjørende for videre behandling: kreft-ikke kreft, mulig operasjon, cellegift, stråling, metastaser, nye symptomer/sykdommer, nye kontroll, nye beskjeder), vente på å bli frisk, vente på å dø. Vente, vente, vente...
Det er ikke særlig betryggende å være uten behandling med en kreft diagnose. Og jeg er det fra juni -12. (siste stråling) og oktober -12. (gammakniv).
Nå må jeg vente til slutten av januar for ny MR, nye kontroll.
Tiden går så sakte og jeg er sliten, men jeg kan ikke hvile, jeg er trist, men kanskje det går over i morgen.
In spe

søndag 13. januar 2013

Selv om det er andre omstendigheter nå (min mor er veldig, veldig syk), må jeg tillate meg å føle seg bra, uten dårlig samvitighet, med tanke på min sykdom. Fordi jeg har det bra i dag og jeg vil bare være glad på grunn av det. Jeg ønsker ikke å slåss med bølger, med vinden, med regn og mørke... Ikke i dag. Jeg ønsker bare å se farger. Kanskje det ikke er bra å sette smil på ansiktet med makt, men det er verdt å prøve. I dag har jeg ikke smerter noen sted og føler meg frisk. Derfor ser jeg på en bedre og vakrere morgendag for meg selv.
In spe

torsdag 10. januar 2013

Blodprøver er fine. Det pustet nok energi til hele dagen.
In spe


søndag 6. januar 2013

Gjennom mange år har jeg levd for mennesker rundt meg som har trengt min støtte. Dette har gått utover mitt liv. Og selv om jeg viste det, kunne jeg ikke velge anerledes, jeg ble fylt med skyldfølelse. Den enkleste løsningen var å forbli i situasjonen uansett hvor mye den smertet.

torsdag 3. januar 2013

Slutt å tenke, slutt å tenke, slutt å tenke! Jaaa, lettere sagt enn gjort. Det er sterkere enn meg og sterkere enn alle positive tanker akkurat nå. Ny moment. Epileptisk anfall og kramper med bevissthetstap. Skremende, selv om jeg ikke husker noe.
Var på besøk hos min datter og på veien hjem var jeg i butikken. Kom hjem og våknet på sykehus dagen etter.
Mens jeg var hjemme klarte jeg å: sette kjøpte ting på plass, ta på meg pyjamas, slå på TV og strikke (på den pinnen var noen masker strikket, noen var hoppet over). Heldigvis ringte mamma og hun skjønte at noe var galt, så hun ringte andre i familien, som ringte AMK.
Det er blitt startet behandling med et antiepileptikum-Orfiril.
CT av hode var uendret fra forrige undersøkelse.
Jeg skal få trygghetsalarm, har ikke lov til å kjøre bil.
Hvordan føler jeg meg noen dager senere?
Venter hele tiden at det gjentar seg, hodet er som under vann, som bomul (press på ørene og stemmer fra TV og mennesker som synes å komme fra det andre rommet), fanger eller ikke kan tolke alle ord som jeg hører, glemmer de små ting (f.eks. har jeg sagt eller spurt noe), litt hodepine.
Da jeg kom hjem begynte jeg å lese om hjernemetastaser. FEIL!!! Det er skrevet de fleste steder: for alle hjernemetastaser, både behandlede og ubehandlede er overlevelse prognose 1-6 måneder. Skal aldri mer lese noe på internett. Og jeg vet at det er statistikk.
Var i går hos min fastlege. Vi har snakket om alt: døden, begravelsen, prognoser, behandlingen, helbredelsen og kanskje om å søke omsorgsbolig.
Om en uke blodkontroll, 30.01. ny MR, 31.01. nevrolog. Etter dette kontroll hos min lege på sykehus og konsultasjon med Haukeland. Håper Gammakniv kan gjentas.
Min datter fra Trondheim var på besøk og jeg var litt med mine barnebarn og deres familie. Herlig tid, alltid!
In spe

tirsdag 1. januar 2013

Forsiktig gikk et år til. Alltid på samme tid. Vi talte ned siste minutter og sekunder. Vi vil at det nye året gir oss hva det gamle glemte.