Noen har sagt: mennesker har to frykt. Frykten for liv og frykt for døden. Da vi var barn virket døden fjern og ikke så viktig ting. Vi vet alle at vi skal dø, men vi tenker ikke på det for mye. Men hvis en får beskjed om at en har noen uker, måneder eller år, får livet plutselig en ny mørk fokus. Som om alle klokkeviser på alle verdens klokker skiftet retning og i stedet for at de tikker timer og minutt, nådeløst teller de baklengs mot slutten.
Og jeg kjenner meg helt avkreftet.
Og jeg trenger et skarp ord for å beskrive hva jeg føler. Eller ikke føler...
Noen ganger er det nok med ett ord for å rive alle drømmer og å miste håpet. Tom sjel. Tomme tanker. Spørsmålet "hvorfor"? Jeg kjemper med meg selv. Jeg kjemper mot følelsen av maktesløshet, fornektelse... Mitt sin er blitt som en bikube med sinte bier. Nå kan jeg ikke samle to tanker uten at de ble spredt om ordet-kreft.
Jeg vet at jeg må overvinne frykt for å finne styrke for kamp som venter meg.
Smerte i mitt hjerte er grusom. Selv min sorg er sliten.
In spe