Et sted i skogen

Min lille øy

Fyrverkeri-til Gianna



Det er natt. Igjen. For hvilken gang, hvem vet. Jeg føler kulde rundt meg. Og inni meg. Ligger livløs. Våken. Ingen tanker. De har ennå ikke begynt sin marsj. Hvorfor mørke slår ikke sammen fremtiden i en natt? Hva gjør jeg her i denne verden? Fanget mellom fortiden og kanskje noen morgendager.
Jeg ønsker ikke, kan ikke, vil ikke.
For hver dag blir jeg mer bevisst. Frykt begrenser området i brystet mitt. Det er vanskelig å puste. Ønsker ikke morgenen velkommen.
Jeg vil skrike, men har ikke stemme lenger. Jeg gråter.
Er dette raseriet som jeg føler inni meg, til sykdommen, til dem som fødte meg, til verden, livet, tidligere kjærligheter, til seg selv?

En koselig dag. Jeg var på sykehuset-Lindrende enhet. Etter min mening, en veldig nødvendig tilbud.
Deres visjon ... for at dagene skal bli bedre.
Målgruppe: uhelbredelig sykdom.
De er godt bemannet med: sykepleiere, leger. fysioterapeut, ergoterapeut, prest og sosionom. Og alle har god tid til en samtale, og er der for å hjelpe med andre ting også. Så er det mange frivillige også.
En fin gruppe og jeg koste meg. Ikke minst for å snakke men andre syke/pasienter som er i samme situasjon.
Så var det litt trim også, god lunsj, kake, vafler, frukt, kaffe, etc ...
Gleder meg til neste gang. ☺
In spe

 

BJØRN EIDSVÅG-Norsk sanger, gitarist, tekstforfatter og komponist.
Har utgitt 24 album. Har fått 4 Spellemannpriser. Utdannet cand.theol.
Med sine tekster og musikk ønsker han sterkt å kommunisere med alle.
Min yndlingssang er: EG SER

Eg ser at du e trøtt
men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg
Du må gå de sjøl
men eg vil gå de med deg
Eg vil gå de med deg

Eg seg du har det vondt
Men eg kan ikkje grina
Alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg

Eg ser du vil gi opp
Men eg kan ikkje leva livet for deg
Du må leva det sjøl
Men eg vil leva med deg
Eg vil leva med deg

Eg ser at du er redd
Men eg kan ikkje gå
i døden for deg
Du må smaka han sjøl
Men eg gjer død til liv, for deg
Eg gjer død til liv for deg
Eg e død til liv for deg
Eg har gjørt død til liv for deg.

Det var julegave til mine døtre. Strikket i Alpakka garn. Veldig fint å jobbe med. ♥♥

"Hvordan lever jeg? Godt. Jeg er glad for at jeg levde et liv og jeg har ikke skadet noen. Det som skadet meg har jeg glemt for lenge siden, tapet er lettere å bære enn anger. Jeg vil ikke jukse eller gjøre vakrere ditt bilde om meg i minnet ditt. Forventer ikke noe mer av mennesker og kan snakke fredelig med meg selv og om seg selv. Løgn er for livet, ikke for døden, og jeg er nær døden, selv om jeg er fortsatt i livet".

Sitat fra bøken "ØY" av bosnisk forfatter Mesa Selimovic

                             

Hvis tristheten var snø, slik at den kunne smelte.

Ett skritt frem, to tilbake. Et lite epileptisk anfall igjen, med endret bevissthet. Det er skummelt at det skjedde mens jeg var i byen med mitt barnebarn. Heldigvis, alt endte godt. Jeg kom til sykehus, og de tok seg av meg. Selvfølgelig, på Akuttmottak.
Alt er en del av livet. Det er galt å vente passiv. I syke øyeblikk glemmer vi andre
fordi vi er opptatt med oss selv. Vi tvinger andre også til å bli mer involvert i oss. Snakker om seg selv og sin sykdom og prøver å overbevise andre at de må også snakke og ta hånd om det. Ofte syns vi synd på oss selv så mye at det ser ut som om livet har stoppet og at det bare sykdomstid begynner.
Jeg har stor behov for å sette ord på tankene og følelsene mine. Derfor snakker jeg om det, og gjør det ofte fordi det er en del av mitt liv. Jeg snakker og snakker både til forargelse og glede for andre og jeg vet det. Jeg er en relativ åpen person, og det kan jeg ikke gjøre noe med. Kanskje derfor denne bloggen.
In spe

Etter konsultasjon med legen i Bergen ble det bestemt å vente 3 måned til, og gjenta MR og røntgen. De sier at det ikke er så farlig at metastaser har vokst så mye som de har gjort. Håper det. Så, jeg må vente igjen. Livet mitt er delt nå i tre-måneds perioder og i dem er samlet alt. Angst, frykt, håp, glede, kjærlighet, mine tårer, tårer av glede og sorg, smerte. Et helt liv i 3 måned av gangen.
Men jeg har bestemt meg. Livet skal komme inn i disse måneder og alle verdens farger! Jeg skal være optimist.
In spe

Det ble det ikke. Nemlig, bedre enn forrige gang. Mine metastaser er i progresjon. De fortsetter å vokse. Litt, men de vokser. Så, skriking er tillatt og ønskelig. Og da dukker det opp ord som på et tidspunkt reiser nye spørsmål... spørsmål som bærer frykt og håp. Dør håpet virkelig sist, eller blir det spist av angst og frykt fra noe som venter oss på vei... livets vei. Skal angst føre til håp og at det vil bli det vi håper på? Hvem vet? Det styres av noen andre.
På fredag ny kontroll hos lege. Håper på en ny behandling i Bergen og ellers.
In spe