Noen har sagt: mennesker har to frykt. Frykten for liv og frykt for døden. Da vi var barn virket døden fjern og ikke så viktig ting. Vi vet alle at vi skal dø, men vi tenker ikke på det for mye. Men hvis en får beskjed om at en har noen uker, måneder eller år, får livet plutselig en ny mørk fokus. Som om alle klokkeviser på alle verdens klokker skiftet retning og i stedet for at de tikker timer og minutt, nådeløst teller de baklengs mot slutten.
Og jeg kjenner meg helt avkreftet.
Og jeg trenger et skarp ord for å beskrive hva jeg føler. Eller ikke føler...
Noen ganger er det nok med ett ord for å rive alle drømmer og å miste håpet. Tom sjel. Tomme tanker. Spørsmålet "hvorfor"? Jeg kjemper med meg selv. Jeg kjemper mot følelsen av maktesløshet, fornektelse... Mitt sin er blitt som en bikube med sinte bier. Nå kan jeg ikke samle to tanker uten at de ble spredt om ordet-kreft.
Jeg vet at jeg må overvinne frykt for å finne styrke for kamp som venter meg.
Smerte i mitt hjerte er grusom. Selv min sorg er sliten.
In spe

Bønn

Det er hardt. Hvordan du føler deg, hvordan du skriker av hjelpeløshet og roper av smerte. Skal du våkne i morgen eller ikke. Det er ingen garanti, det er ingenting, bare håp og håp og håp at det skal gå over en gang, at du skal holde ut og at det vil ikke skje igjen.

I går kveld ønsket jeg å dø. Bli borte for alltid, mens jeg sov. Gå til lykke av intet der det ikke er regn som minner om ubeskrivelig sorg. Følelse av  hjelpeløshet, følelse av ensomhet. Forlatt av seg selv. Hva skal jeg kjempe med? Jeg brukte alle våpen, alle mine ord er slitt, all min styrke er begravet. Ønsker intethet, tomhet. Jeg ønsker å synke ned i den dypeste elv og sovne der. For alltid. Jeg ønsker å begrave mine innerste følelser, dypest jeg kan. Jeg skulle ønske jeg var en stein. Jeg ga alt. Alt jeg hadde, og alt jeg ønsket å ha. Jeg ga, det også.  På forhånd.
Hvor er jeg? Ingensteds.
Hvem er jeg? Jeg vet ikke.
Og hvorfra, hvorfra kommer alle disse tårer?
Er det ingen ende?
Ingen kan gi meg liv, bare livet selv.

Mange, mange små.

Mitt lille hjerte av perler

Hvor mange skjerf/sjal trenger noen egentlig, men jeg må ha noe å strikke (det beroliger meg og jeg slipper å tenke), og dette er det eneste for øyeblikket jeg kan konsentrere meg om. Så jeg bare strikker og strikker.
Flere bilder kommer.

01. juni 2011. I dag er det 2 år siden jeg fikk diagnosen. Den sommeren var en merkelig sommer, og jeg kan ikke huske klart hva som skjedde. Jeg tillot meg ikke å tenke på hva som skjedde. Jeg fikk livet snudd på hodet. Jeg følte motløshet, tristhet, håpløshet, dypt tomrom, pessimisme, demoralisering. Som om svart gardin falt på scene av mitt liv. Redd og fortvilet. Mange spørsmål. Hvor lenge skal jeg leve? Hvor mye smerte bør jeg forvente? De ble aldri stilt høyt.
For å begynne med så benektet jeg det hele som om det ikke var sant. Det var ikke vanskelig fordi det var ingen ytre symptomer. Så fikk jeg behandling og ble veldig syk. Da kunne jeg ikke lenger nekte for det. Jeg måtte finne en måte å håndtere det på. Først måtte jeg skylde på noen. Hva eller hvem skal jeg rette sinnet mitt mot, for det er ingen som kan gjøre noe. Så bestemte jeg meg for å gi Gud skylden. Jeg tror ikke på Gud, men jeg trodde at hvis noen har kontroll over situasjonen, så må det være ham. Så klandret jeg Gud.
Så kom sinne. Og spørsmål. Hvorfor meg? Fortjener jeg det? Finnes det terapi som kan hjelpe meg?
Senere innså jeg at det var en mye bedre måte å takle smerten på. Det er gråt. Skader ingen, men hjelper. Det hjelper å gråte.
Sakte, men sikkert fant jeg tilbake til hverdag igjen. Jeg skjønte at å se sannheten i øynene er mye lettere enn å løpe fra den, og at frykten kan føre oss på feil vei.
Jeg kommer ikke til å bli frisk. Får palliativ behandling. Men jeg har akseptert sykdommen. Jeg har akseptert at den er en del av meg, og tenker ikke på død og dårlige prognoser hele tiden. Prøver å leve dag for dag. Prøver å gjøre de tingene som gjør meg glad og være med de menneskene jeg er glad i.
Jeg takker mine venner og familie for støtte.
Jeg takker mine barn for hjelp og støtte og mine barnebarn som gir meg masse inspirasjon og glede. Jeg elsker dere.♥♥♥♥
In spe

Jeg prøver å lukke øynene og tømme tankene. Lytter til stemmen som kommer ut av min dybde, som advarer meg og forteller meg å flytte fra, forteller meg at livet er kort og har ikke tid til å vente på noe som kanskje ikke kommer. Skal jeg tilbringe hele resten av livet som en tørket plante i vinduet. Det kan jeg ikke og ønsker ikke.
Jeg skal prøve å male mine mørke tanker over i en annen farge.