kreft kreft kreft kreft kreft kreft kreft kreft kreft
er en grusom, grusom, hensynsløs, hemmelighetsfull sykdom. Tar en bit av meg hver dag. Det er ingen som fortjener det. Den har skapt mye bråk i hodet mitt. Skal jeg dø av dette? Ja, det er en mulighet for at jeg kanskje ikke overlever. Hvor lenge igjen? Det er kanskje også en sjanse for at jeg vil overleve.
Jeg skal ta ting etter hvert som de kommer. Skal prøve å holde med til fakta. Skal ikke bekymre meg om statistikk. Jeg er unik og hva som skjer inni meg er også en unik prosess. Min kamp er min alene. Ingen ønsker å tenke på døden, men har jeg noe valg? Jeg tenker på det fra det øyeblikket jeg fikk diagnosen. Jeg har på en måte forsonet meg. Rolig akseptert muligheten. Men det er ikke lett å være fornuftig og nøktern. Det er ikke lett å være optimistisk og positiv, mitt hjerte gråter ofte. Tankene mine går fra det negative til det positive. Og omvendt. Berg og dalbane. Lar jeg tankene få bestemme, blir alt negativt. Men diagnosen er ikke en dødsdom. Jeg kan kanskje vinne. Positive tanker er kanskje kraftigere enn noen annen behandling selv om forskere har sagt: "Kreftpasienter som tror de skal klare å bekjempe sykdommen lever ikke lenger enn de som har gitt opp håpet. Det har ingen betydning for utfall, hvordan man reagerer mentalt", men jeg tror at optimisme og psyke hjelper veldig mye. Positiv tenkning og tro på suksess. Positive tanker fyller oss med lykke og glede.
Kreft er skremmende og forvirrende. Usikkerhet og uvitenhet om situasjonen er værst. Det er mange blandede følelser. Fortvilt, redd, lettet, glad, gruet. Kanskje jeg skal våkne opp og alt sammen var bare en vond og skremmende drøm.
Når jeg føler frykt, skal jeg stole på mennesker rundt meg. Jeg skal være sårbar. Jeg skal la det gå ut. Jeg skal hyle om nødvendig. Jeg skal singe det hvis det hjelper. Jeg skal stønne ukontrollert. Folk som elsker meg vil forstå.
Alle sier jeg er tøff og sterk, men er jeg det? Jeg tør ikke se så langt fremover. Lager ikke langsiktige planer. Jeg har ikke vært sterk hele tiden. Jeg har vært sint, jeg har hylt, jeg har grått. Men uansett hva som vil skje ønsker jeg å være sterk, positiv. Jeg vil ikke bruke tid på å føle meg sårbar, tenke negativt eller tenke for mye på fremtiden som jeg ikke vet noe om nå. Men jeg klarer ikke hele tiden å finne styrken i meg. Så jeg må godta min svakhet. Ja, jeg må være sterk, men jeg må godta min svakhet.
Det er rett og slett uforståelig hvordan vi holder ut, men i virkelihgeten, har vi ikke noe valg. Vi kan ikke bare trekke oss og si: jeg vil ikke mer. Så hvordan holder vi ut? Hvordan klarer vi å leve med følelser og skjebnen som vi har, uten å bli gal?
In spe