Mitt lille bidrag til noe større.

Gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og visdom til å vite forskjellen.

Nå er det gått en og halv år siden jeg fikk diagnosen. Den tiden har jeg fått i gave. Først var det sjokk. Jeg følte meg helt nummen. DET KAN IKKE VÆRE SANT! DET SKJER IKKE MEG! Jeg trengte tid, rom og forståelse for å ta det innover meg. Så kom sinne. DET ER URETTFERDIG! Sinne skjuler så mange ting som sorg, frykt, sårhet.....
I lange perioder ønsker jeg å være alene med mine tanker og følelser. Å tenke på døden gjør oss levende. Det minner oss på hva som betyr noe i livet. Virkelig.
Så begynner man å kjempe. En har ikke noe valg. En må kjempe sin viktigste kamp. Kamp om livet. Hvordan finner man styrke? Jo da, i familien, i venner, og mest av alt i seg selv. Vi skjønner ikke egentlig hvor sterke vi er før noe rammer oss. Det hjelper også å snakke med andre. Enten de er i samme situasjon eller ikke. JEG SNAKKER. Når jeg forteller min historie til mine norske venner, sier de: kom, du skal få en klem! Det kan bety mer enn mange ord. Mine bosniske venner sier derimot: det skal gå bra, du skal bli frisk, du må være optimistisk og tenke positiv. Jeg vet de mener det beste, men jeg kan ikke bli frisk og jeg prøver hardt å tenke og bli positiv, men det er så vanskelig når du vet fakta og ser døden på nært hold, og jeg er så trøtt. Så jeg foretrekker den norske måte å vise empati på.
Så kommer aksept og forsoning. En vet at en må bruke den dyrebare tiden på å leve. Kanskje jeg har bare 2-5 år igjen i stedet for 20. Jeg må bare prøve å få de 20 år inn i de 2-5.
Nå er det snart tid for behandling og jeg skal skrive litt om det senere.
In spe