Konfrontert og uten noe valg gråt jeg i timevis uten å stoppe. Ut av meg kom tristhet fra hele verden. Det vi ikke vet, det skremmer oss, og denne gangen visste jeg ikke, ikke helt, hva som gjemmer seg bak gråten min. Hva slags sterk smerte ønsker å komme ut og hva er det jeg må møte. Angst har sneket seg i meg. Og nettene er forferdelige. I dem, hver sorg er tristere og hver ensomhet enda mer ensom. Alle sier-tenk positive tanker. Jeg begynte. Jeg skulle. Jeg begynte å være takknemlig for alt som omgir meg. Tiden gikk, men taktikken fungerte ikke. Jeg prøvde å smile, men selv det kan jeg ikke alltid. Det er ikke lett å ha et smil på ansiktet som ønsker å gråte. Jeg lot ansiktet gråte, jeg lot meg gråte, jeg lot all energien gå ut av meg og jeg ønsket natten velkommen. Da innså jeg at tristhet er trist bare så mye som vi tillater det.