Den 25.12. ble jeg innlagt på sykehus med epileptisk anfall med kramper og bevissthetstap (den dagen er borte for meg) som konsekvens av hjerne metastaser.
Det er så vondt å se de rundt meg. Å se mine barn, hvor lei de er av alt sammen, er det værste. Lei og sikkert slitne. Sannsynligvis mer redd enn meg. De bekymrer seg selv når de smiler. De tror at jeg har det være, mer enn jeg sier. De tenker på muligheten av død og muligheten for livet uten meg. Det gjør dem sikkert redd og trist. De går gjennom prosessen som jeg kanskje ikke forstår, akkurat som de aldri vil forstå de som jeg går gjennom.
In spe