En dag tenker jeg knapt på det. Jeg klarer å leve videre og blir ikke livredd hvis jeg har litt smerte. Men neste dag, er det forsvunnet. Man blir panisk. Jeg er glad for at jeg er sterk psykisk, men allikevel... men jeg prøver så godt jeg kan å le, glede meg over små ting og alltid, alltid familien min.
Og det store ordet OPTIMISME-det er ikke nok til å skjule frykt og kaste falske smil. Det er viktig å uttrykke oppriktige følelser og snakke åpent med sine kjære, men alikevell, ingenting andre sier har makt til å forandre noe.
Leser det du skriver, og vet ikke hva jeg skal skrive. Vil så gjerne skrive noe oppmuntrende, men vet ikke hvordan. Gode tanker din vei :-)
SvarSlettTakk Anne Grete, det er nok oppmuntrende å vite at noen tenker på deg. Spesielt du, en person som jeg har ikke ble kjent med. Håper vi treffes en dag og hilser på hverandre. Neste gang jeg kommer dit så skal jeg spørre etter deg. Takk
SvarSlett