Slutt å tenke, slutt å tenke, slutt å tenke! Jaaa, lettere sagt enn gjort. Det er sterkere enn meg og sterkere enn alle positive tanker akkurat nå. Ny moment. Epileptisk anfall og kramper med bevissthetstap. Skremende, selv om jeg ikke husker noe.
Var på besøk hos min datter og på veien hjem var jeg i butikken. Kom hjem og våknet på sykehus dagen etter.
Mens jeg var hjemme klarte jeg å: sette kjøpte ting på plass, ta på meg pyjamas, slå på TV og strikke (på den pinnen var noen masker strikket, noen var hoppet over). Heldigvis ringte mamma og hun skjønte at noe var galt, så hun ringte andre i familien, som ringte AMK.
Det er blitt startet behandling med et antiepileptikum-Orfiril.
CT av hode var uendret fra forrige undersøkelse.
Jeg skal få trygghetsalarm, har ikke lov til å kjøre bil.
Hvordan føler jeg meg noen dager senere?
Venter hele tiden at det gjentar seg, hodet er som under vann, som bomul (press på ørene og stemmer fra TV og mennesker som synes å komme fra det andre rommet), fanger eller ikke kan tolke alle ord som jeg hører, glemmer de små ting (f.eks. har jeg sagt eller spurt noe), litt hodepine.
Da jeg kom hjem begynte jeg å lese om hjernemetastaser. FEIL!!! Det er skrevet de fleste steder: for alle hjernemetastaser, både behandlede og ubehandlede er overlevelse prognose 1-6 måneder. Skal aldri mer lese noe på internett. Og jeg vet at det er statistikk.
Var i går hos min fastlege. Vi har snakket om alt: døden, begravelsen, prognoser, behandlingen, helbredelsen og kanskje om å søke omsorgsbolig.
Om en uke blodkontroll, 30.01. ny MR, 31.01. nevrolog. Etter dette kontroll hos min lege på sykehus og konsultasjon med Haukeland. Håper Gammakniv kan gjentas.
Min datter fra Trondheim var på besøk og jeg var litt med mine barnebarn og deres familie. Herlig tid, alltid!
In spe