Det ble det ikke. Nemlig, bedre enn forrige gang. Mine metastaser er i progresjon. De fortsetter å vokse. Litt, men de vokser. Så, skriking er tillatt og ønskelig. Og da dukker det opp ord som på et tidspunkt reiser nye spørsmål... spørsmål som bærer frykt og håp. Dør håpet virkelig sist, eller blir det spist av angst og frykt fra noe som venter oss på vei... livets vei. Skal angst føre til håp og at det vil bli det vi håper på? Hvem vet? Det styres av noen andre.
På fredag ny kontroll hos lege. Håper på en ny behandling i Bergen og ellers.
In spe