Det er natt. Igjen. For hvilken gang, hvem vet. Jeg føler kulde rundt meg. Og inni meg. Ligger livløs. Våken. Ingen tanker. De har ennå ikke begynt sin marsj. Hvorfor mørke slår ikke sammen fremtiden i en natt? Hva gjør jeg her i denne verden? Fanget mellom fortiden og kanskje noen morgendager.
Jeg ønsker ikke, kan ikke, vil ikke.
For hver dag blir jeg mer bevisst. Frykt begrenser området i brystet mitt. Det er vanskelig å puste. Ønsker ikke morgenen velkommen.
Jeg vil skrike, men har ikke stemme lenger. Jeg gråter.
Er dette raseriet som jeg føler inni meg, til sykdommen, til dem som fødte meg, til verden, livet, tidligere kjærligheter, til seg selv?