Ett skritt frem, to tilbake. Et lite epileptisk anfall igjen, med endret bevissthet. Det er skummelt at det skjedde mens jeg var i byen med mitt barnebarn. Heldigvis, alt endte godt. Jeg kom til sykehus, og de tok seg av meg. Selvfølgelig, på Akuttmottak.
Alt er en del av livet. Det er galt å vente passiv. I syke øyeblikk glemmer vi andre
fordi vi er opptatt med oss selv. Vi tvinger andre også til å bli mer involvert i oss. Snakker om seg selv og sin sykdom og prøver å overbevise andre at de må også snakke og ta hånd om det. Ofte syns vi synd på oss selv så mye at det ser ut som om livet har stoppet og at det bare sykdomstid begynner.
Jeg har stor behov for å sette ord på tankene og følelsene mine. Derfor snakker jeg om det, og gjør det ofte fordi det er en del av mitt liv. Jeg snakker og snakker både til forargelse og glede for andre og jeg vet det. Jeg er en relativ åpen person, og det kan jeg ikke gjøre noe med. Kanskje derfor denne bloggen.
In spe