Jeg tenker og skjønner at uansett hvor mye jeg ble forsonet med sin sykdom, uansett hvor mye jeg har akseptert og lært å leve med det, jeg klarer ikke det helt. Det forble mye som: misunnnelse, bitterhet, fornektelse, sinne, frykt, tristhet, smerte, håp. Men jeg skjønner også at jeg trenger å se sykdom fra den andre siden og. Jeg trenger å se hvor mye den styrker meg, selv om jeg tror at den dreper meg.
In spe
Tror jeg kjenner på noe av dette kaoset i følelser og stemninger...
SvarSlettForsont og lært å leve med sykdommen,
men skal vi godta?
Vi må kjempe mot den!
Og vi må le,
latter og humor har jeg tro på :)
Kanskje det er ikke mye vi kan gjøre, men ja, vi må håpe, kjempe og vi må le. Jeg har også tro på latter, humør og optimisme. Skal det hjelpe?
SvarSlettHjelpe?
SvarSlettOrdet hjelpe kan bety så mye...
Humoren har hjulpet med til å leve, TIL Å BLI...
Uten?
Jeg hadde neppe skrevet her nå...
Så ja!
For meg er humor og latter til hjelp.
Hjelp til sykdom?
Hjenesvulsten vokser ikke av å le...
Blir ikke sykere av å bruke humor...
Det er min erfaring og tro :)
Dagen blir et hakk bedre eller så av litt latter og humor :)
Tårene kommer til sin tid :)
Alt må få sin plass...
Det ble skrivefeil i det jeg skrev her.
SvarSlettSkal stå: "Hjernesvulsten vokser ikke av å le"
I bloggen min "smilogsmerte" har jeg skrevet om det å bruke humor og latter.
Om å være optimistisk og positiv.
Finne de små gledene i hverdagen.
Disse lyse sidene fjerner ikke de mørke i livet mitt,
men det er til hjelp :)
Og den hjelpen må og vil jeg gripe!
Da holder jeg ut videre, vil jeg tro :)