01. juni 2011. I dag er det 2 år siden jeg fikk diagnosen. Den sommeren var en merkelig sommer, og jeg kan ikke huske klart hva som skjedde. Jeg tillot meg ikke å tenke på hva som skjedde. Jeg fikk livet snudd på hodet. Jeg følte motløshet, tristhet, håpløshet, dypt tomrom, pessimisme, demoralisering. Som om svart gardin falt på scene av mitt liv. Redd og fortvilet. Mange spørsmål. Hvor lenge skal jeg leve? Hvor mye smerte bør jeg forvente? De ble aldri stilt høyt.
For å begynne med så benektet jeg det hele som om det ikke var sant. Det var ikke vanskelig fordi det var ingen ytre symptomer. Så fikk jeg behandling og ble veldig syk. Da kunne jeg ikke lenger nekte for det. Jeg måtte finne en måte å håndtere det på. Først måtte jeg skylde på noen. Hva eller hvem skal jeg rette sinnet mitt mot, for det er ingen som kan gjøre noe. Så bestemte jeg meg for å gi Gud skylden. Jeg tror ikke på Gud, men jeg trodde at hvis noen har kontroll over situasjonen, så må det være ham. Så klandret jeg Gud.
Så kom sinne. Og spørsmål. Hvorfor meg? Fortjener jeg det? Finnes det terapi som kan hjelpe meg?
Senere innså jeg at det var en mye bedre måte å takle smerten på. Det er gråt. Skader ingen, men hjelper. Det hjelper å gråte.
Sakte, men sikkert fant jeg tilbake til hverdag igjen. Jeg skjønte at å se sannheten i øynene er mye lettere enn å løpe fra den, og at frykten kan føre oss på feil vei.
Jeg kommer ikke til å bli frisk. Får palliativ behandling. Men jeg har akseptert sykdommen. Jeg har akseptert at den er en del av meg, og tenker ikke på død og dårlige prognoser hele tiden. Prøver å leve dag for dag. Prøver å gjøre de tingene som gjør meg glad og være med de menneskene jeg er glad i.
Jeg takker mine venner og familie for støtte.
Jeg takker mine barn for hjelp og støtte og mine barnebarn som gir meg masse inspirasjon og glede. Jeg elsker dere.♥♥♥♥
In spe