Befinner seg i en situasjon som jeg ikke kan rømme fra og som jeg hater. Føler seg maktesløs. Mest av alt hater jeg å vente. Det er hardt å vente. Og jeg gjør ikke noe annet enn venter. 19 måneder nå.
Først, svar på første CT, så leger (det var ingen lege som ville ha meg som pasient, for å begynne med), diagnosen, patologi-prøven og svar (avgjørende for videre behandling: kreft-ikke kreft, mulig operasjon, cellegift, stråling, metastaser, nye symptomer/sykdommer, nye kontroll, nye beskjeder), vente på å bli frisk, vente på å dø. Vente, vente, vente...
Det er ikke særlig betryggende å være uten behandling med en kreft diagnose. Og jeg er det fra juni -12. (siste stråling) og oktober -12. (gammakniv).
Nå må jeg vente til slutten av januar for ny MR, nye kontroll.
Tiden går så sakte og jeg er sliten, men jeg kan ikke hvile, jeg er trist, men kanskje det går over i morgen.
In spe